Av og te så skremme eg meg sjøl… har du opplevd de? Du komme i en situasjon kor reaksjonen din får deg te å tenka: ka fillen jor eg der? Av og te så e eg gla at folk ikkje kjenne meg ut og inn, e en herligt betryggane tanke som eg tror de aller fleste kjenne seg igjen i. En ting e koss folk ser på deg fra utsiå, en aen ting e koss du faktisk e på innsiå.
Et lite spøsmål, viss mine venna hadde kjent meg sånn som eg jer, hadde eg då hatt någen? Viss dine venna visste alt om deg, hadde de hatt de samma syne på deg som di har?
Tenke litt på de her for tiå, gjerninga snakke høgare enn ord, men ka me de usette gjerningane? Tankar, gjerningar, ord og ønske e ting som en veldig lett stue onna og late som ikkje eksistere, jo mindre enn studere og går i dybden på et kunstverk, jo vanskeligare e de å oppdaga de negative sidene.
Så tenke en kanskje at “jaja, eg e bare menneskelige, alle jørr feil..” når den tanken dukke opp hos meg e an som regel tett fulgt av en heilt anderledes: “e en uting okay bare fordi andre jørr de?” Den siste tanken hjelpe ikkje akkuratt på samvittigheten, men eg tror an hjelpe på realitetsforståelsen.
Heb 10:26
For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder
Blir ufatteligt liden i møte me de verse der. For eg vett at eg gjør ting som eg ikkje burde, før eg gjør de vett eg at de e galt. Ennå mindre me tanken om at eg ikkje e aleina me å kjenna heile meg.. De e då eg har lyst te å bare såva egentle, sleppa å tenka på de, at Gud ikkje klare se gjennom dynå e ufatteligt naivt, men men.. ignorance is bliss sa de en gang i en bra film, vel, glemsel e enda bedre. Men klare en egentle å glemma någe sånt? Eg blir minna på de kvar einaste gang eg gjør någe galt, og de e ikkje sjeldent.
Eg fekk hørra for ei stonn si ei venninna som sa at hu va så misunnte på meg, fordi “eg fiksa å ver kristen..” Någe i den duren.. de vise vel poenge mitt rimeligt bra, du kan kjenna en person knallgodt, men du får aldri veda alt. Eg fikse definitivt ikkje å ver kristen, i mine aue sitte eg i samme situajon som Paulus når han seie någe sånt som at han må ver den styste synderen av alle. Eg vett at eg ikkje fikse de, Gud vett at eg ikkje fikse de.. e dar egentle någen som gjør de? Eg misunne di smo faktisk klare de, kem nå de e.
Blogginnlegg pleie ver inspirerane, de pleie komma me et eller aent budskap, ofte en litt tankevekkane ting som gjør en urolig, men i siste slutt blir du berga ut av uroligheten me en fantastisk konklusjon som gjør alt mye lettare.
Denne gången e de ikkje sånn. Denne gången legge eg ud någe som ligge på hjernen en del, og de e fillen skremmane. Viss Jesus hadde gått på siå av deg heile veien, hadde du då handla som du gjør? Antageligvis ikkje, eg blir tunga av en ufatteligt dårlige samvittighet når eg tenke på at egentle så gjør han de. Han har heile roen på ka eg gjør, de går ikkje an å gjemma seg onna dynå!
Eg bøye håve, klamre meg hardt te nådne som eg e så ufatteligt avhengige av og ber om styrke te å bli bedre… eg må leva me den eg e, Gud kjenne meg liga godt som meg, men ville me ha sloppe Gud eller venna inn og vist de hemmelighedane om deg? Måle vårt burde å leva på en måte som gjør at me faktisk ikkje har någe å skjula…
Men de går ikkje…
Håpløst…?
Nåde, Jesus..! Nåde!
aanjon