SIMPLY THOUGHTS

Sist helg var noen i russen på tur til Grimstad! Russen på drottningborg arrangerte Krussetreff for NLM-skolene, og  vi på tryggheim kunne selvfølgelig ikke være noe dårligere enn resten, så vi girte oss i en gjeng biler og kjørte av sted rett etter skolen var ferdig! Jeg, og mange andre var egentlig ikke sånn veldig spent på hva vi kom til å oppleve og forventningene var da naturligvis ikke skyhøye. Det som hendte var derimot noe av det mest fantastiske jeg har opplevd!

Fra jæren til Grimstad tar det rundt fire timer med bil, medregnet pauser, kjøp av statoil kopp på bjerkreim, talløse stopp for påfyll av kaffe og besøk og middag hos Rakel tok det rundt fem timer, og dersom biler hadde blitt sprekere med mosjon tror jeg jammen Eriks lille tralle kunne ha målt seg med verdensklassen!

Da vi kom fram var det møte etter hvert, det viste seg å være et rent lovsangsmøte, noe som passet underskrevne veldig fint akkuratt da, det å lovsynge Gud er stort, og å få rette tankene mot ham i bønn og lovsang er en herlig følelse! Det slutta ikke bare der derimot…

Etter en av sangene stoppet en av forsangerene opp og sa noe som gjorde hele kvelden veldig spesiell, enda mer enn den allerede var! Hun spurte oss i salen om det var noen av oss som hadde smerter i venstre fot, og bad vedkommende om å gå til forbønn. En naturlig reaksjon var jo å se om noen faktisk gikk bort til forbønn. Etter en liten stund kom det en litt tvilende bort, satte seg ned og ble bedd for av to jenter fra drottningborg. Etter en stund reiste han seg og det siste jeg så var at han reiste seg, gikk litt rundt på siden av scenen og ga forbederne en klem og to.. Salen ble fyst av hyllest mot Herren da bekreftelsen kom om helbredelse!

Det at Gud er der hele tiden, at han ser oss er noe jeg visste fra før, bønn er veldig sentralt hos meg og andre kristne.. Men det var en av de første gangene at jeg virkelig har kjent på et så sterkt nærver! Historien slutter derimot ikke her..

På neste møte som vi var på, skjedde det samme. Møtene hadde til da dreiet seg mye om hvordan vi skal kunne være istand til å leve for Gud, hvordan man skal lytte til ham, og få styrke i ham til å utføre hans vilje. Det er ofte vanskelig å tørre å hoppe i de gjerningene som Gud har lagt forran oss, men vi fikk oppleve hvor fantastisk sterk Gud er! Hva tenker du når du leser om mennesker som har blitt helbredet på uforklarlig vis? Dersom du er kristen vil du kanskje tenke at “Ah..! Gud er god!”, kanskje du er litt mer skeptisk og tenker at “det er sikkert bare vandrehistorier..”, eller du benekter det helt.. Slike ting er vanskeligere å  se vekk ifra dersom du selv var der da det skjedde… men så lenge en ikke kjenner personen som ble helbredet så er det mindre troverdig med en gang, er det ikke?

Gud stoppa ikke der derimot. På det andre møtet stoppa hun opp igjen, men denne gangen lød spørsmålet om noen hadde smerter i ryggen? Ei i russen var involvert i en bilulykke for tre-fire år siden og har hatt problemer med ryggen siden da, og etter sånn jeg forstår så er det ikke noe mer legene kunne gjøre.. Nå gjengir jeg bare det hun sa til meg, og det er at når hun ble bedd for kjente hun en varm følelse gå gjennom hele ryggen, etter det har hun ikke kjent noe som helst!

Gud er virkelig stor, Gud er virkelig allmektig! Jeg er helt sikkert ikke alene når jeg tenker at hvordan kan Gud bruke meg på noen som helst måte, jeg tørr ikke gjøre alle slags ting.. Gud viste hvor lite vi har å bekymre oss for, HAN utruster oss på beste måte, ting skjer i hans tempo, men dersom vi TROR, dersom vi STOLER på ham og dersom vi LAR ham bruke oss.. finnes det ingen begrensninger, i ham mangler vi ingenting!

På slutten av det første møtet hadde drottningborgfolka satt opp et bord langs veggen med te-lys. De sa, de som virkelig vil prøve å leve med, for og i Jesus kunne gå bort å tenne et lys, som kunne bli som en påminning om hvordan en vil leve. Straks etter at hun var ferdig å snakke og musikken starta igjen, reiste omtrent alle seg etterhvert. Vi var langt over hundre stykker i salen, hundre ungdommer som stiller seg selv til disposisjon for Herren, sammen og gjennom ham, hvor mye kan vi ikke utrette?

Min oppfordring, som jeg også må minne meg på utallige ganger er å prøve å la Gud bli en enda større del av livet! Det vil si å stole på ham, ta ham med i alt en gjør, og la ham lede føttene, hendene… hele oss.

Når du tenker at du ikke får til noe, spesielt når det handler om kristendom, hopp i det, stol på at Gud hjelper deg på veien! Lytt til ham, vær stille for ham, be, la Den Hellige Ånd virke i deg!

Gud velsigne dere!